I Dagbladet i dag hevder Frp-byråd og sentralstyremedlem Sylvi Listhaug at hun har funnet skjult politisk propaganda i lærebøker. Hun bruker eksempler fra boken Kosmos 10 og mener hun ser likheter med Rødt sitt partiprogram. Eksemplene hun bruker er gjengitt på dagbladet og jeg kan lett se at Listhaug bevisst misforstår eller tillegger forfatterne av boken meninger hun drar opp fra intet. Her er eksemplene og hvorfor jeg mener de ikke er så problematiske som Sylvi Listhaug skal ha det til. Sitatene er i vanlig skrift, Listahaugs bemerkninger i kursiv og mine i fet skrift.
- Hva med at bedriftene skaper arbeidsplasser, betaler skatter, lærer opp befolkningen og skaper verdier der de etableres? Spør Listhaug
Bedrifter kan ha positive virkninger, men her er det tydeligvis snakk om forurensing og miljø og om det er rettferdig at rike bedrifter flytter forurensende produksjon fra rike land med høye krav til miljøvern til fattige land med lave krav.
Storbyene er miljøbomber
Byene påvirker miljøet på jorda. De legger beslag på jordbruksland, våtmarker og områder med villmark. Vakre naturlandskap omdannes til sterkt utbygde kulturlandskap, som er preget av luftforurensing, transportproblemer og knapphet på ledig plass.
- Mener forfatterne at vi skal flytte tilbake på landsbygda alle sammen og drive med selvberging?
Hvor i all verden har Listhaug dette fra? Å konstantere at storbyer er miljøbomber betyr ikke at man preker selvberging.
Befolkningsveksten er en trussel mot verdens naturressurser. Den er ikke bærekraftig. Med dagens forbruk kan ikke kommende generasjoner få tilfredsstilt behovene sine. Slik det er i dag, vet vi at det er nok mat til alle menneskene på jorda. Vi må bare få en rettferdig måte å fordele den på. Rike land må derfor være villig til å gi avkall på noe av velstanden sin.
- Er Kina et ideal for forfatterne? Skal vi innføre ett-barns-politikk verden over? Dessuten, fattige land er ikke fattige fordi vi er rike. Det er direkte feil og basert på radikalt tankegods fra 70-tallet. De siste tiårene har millioner av mennesker kommet ut av fattigdom på grunn av globalisering og handel over landegrensene.
At fattige land er fattige uavhengig av rike lands vekst er gammel tankegods fra 80-tallet. Hvorfor Listhaug plutselig trekker inn Kina er uforståelig, men kan jo poengtere at flesteparten av de millionene som Listhaug påpeker ikke lenger er fattige bor i nettopp i Kina. Det forfatterne faktisk prøver å si er at rike land må kutte ned på konsumet, ikke at vi skal innføre ett-barns-politikk.
En grunn til Kinas suksess er at landet tiltrekker seg internasjonale investeringer. Landet er med i en merkelig konkurranse. Sammen med andre fattige land konkurrerer det på en måte om å være dårligst. Fattige land som arbeidere lavest lønn, får ofte oppdrag fra internasjonale bedrifter.
Mange liker ikke utviklingen. De spør om ikke dette er å utnytte fattige arbeidere, og om det ikke er galt å lure seg unna strenge miljøkrav i hjemlandet. De peker på at internasjonale fagforeninger bør motarbeide utviklingen, og at myndigheter i fattige land ikke bør akseptere en slik utvikling.
- Dette er en hårreisende påstand. Mener forfatterne at konkurranse mellom land er skadelig? I så fall, hvordan skal fattige land komme seg ut av fattigdom hvis de ikke skal tiltrekke seg utenlandske investeringer eller stimulere til vekst i eget land?
Konkurranse kan være skadelig for fattige land hvis rike land kan dumpe billige produkter i fattige land. Står ingenting i teksten om å fjerne utenlandske investeringer eller avstimulere vekst. Dette trekker Listhaug ut av ingenting.
Landet (USA) har også tatt i bruk et annet virkemiddel mot terror. Menneskerettighetene har blitt innskrenket både i USA og land det har okkupert. Politi og militære myndigheter kan holde personer som er mistenkt for terror, i fengsel på ubestemt tid.
Å gå til krig for å bekjempe terror fjerner ikke dens årsaker. Mange mener derfor at krig ikke er det rette virkemidlet mot terrorisme.
- Ordvalget er interessant: at USA har «okkupert» andre land. Det er også interessant at de hevder «mange» mener krig mot terror ikke fjerner dens årsaker. Hvem er disse «mange »som det hele tiden refereres til?
Disse ”mange” som forfatterne henviser til er de fleste mennesker med litt vett i pannen.